Har du prøvd å dø hundre ganger i Hades og aldri ville slutte?

(Bildekreditt: Supergiant Games)

Hades gjør så mange ting så bra at det er vanskelig å fokusere på bare én. Hver gang jeg reflekterer over Supergiants siste triumf, en isometrisk action-RPG om å bryte ut av den greske underverdenen, spirerer tankene mine uunngåelig til tilfeldige fosser. Kampen er polert til en blendende glans, kunsten drypper av stil og farger, karakterene er mangfoldige og sympatiske, og musikken hamrer nesten like hardt som pulsen din vil når du når noen av spillets mange minneverdige bosskamper. Men gjennomgående for alt dette er døden, og jeg tror det er døden som virkelig får Hades til å tikke.

De fleste spill behandler døden som en veldig klar fiaskotilstand, men å dø i Hades føles helt naturlig. Det er et spill som lærer deg å omfavne døden. Å dø er ikke bare smertefritt, men rett og slett spennende, til det punktet at du noen ganger ser frem til din neste død, om så bare for å se hvordan det forandrer spillets verden. Dette bevarer momentumet og atmosfæren som Hades' mange strålende komponenter bygger opp, og det er det som gjør spillet så vanskelig å legge fra seg. Døden er vevd inn i hver tomme av Hades, både som smak og som en egen mekaniker, helt ned til båndene som binder hovedpersonen Zagreus til underverdenen. Hvert dødsfall blir til neste side i historien din, og dette fremhever både spillets narrativ og gameplay.

Karakterer å dø for

(Bildekreditt: Supergiant Games)

Dusinvis av karakterer går i bane rundt Zagreus, og fordi interaksjonene deres er så hyggelige – takket være en kombinasjon av knallhard skrift og en gruppe håndverkere som driver med hørbar sjokolade forkledd som stemmeskuespill – vil du alltid snakke med alle. Men samtaler utspiller seg bare i utdrag. Hvordan går det? Hvordan går det med søsteren din? Meg, hater du meg fortsatt? Og videre og videre. Du kommer bare til de virkelig saftige tingene – tingene som gir næring til en flodbølge av fanart – etter et par, eller kanskje et par dusin, dødsfall. Nye samtaler venter på deg etter hvert fluktforsøk, og dette er en stor del av det som driver deg videre. Du har koblet meg til en pose med glans, Supergiant. Nok av dette dryppmatede forspillet; drep meg og injiser den dritten i årene mine.

Og hvis du trodde skrivingen var fristende før, er det bare å vente til du slår den endelige sjefen for første gang. Uten å ønske å ødelegge, utfolder akt to av Hades seg litt som Nier: Automata, med nøye lagdelte avsløringer som sakte skyver historien til større og større høyder. Hovedforskjellen er at i stedet for en haug med avslutninger, bruker Hades døden til å bygge veien mot en sann avslutning. Og fangsten er at du må slå den endelige sjefen igjen for å nå den neste avsløringen. Hvor veldig likt et videospill. Du vil se mer? Det er best du drar støvelstroppene opp – og deretter trekker de høyere enn det til støvelstroppene når knærne, deretter midjen og til slutt kragebeinet, og da eksisterer du utelukkende for den Hades-induserte stroppingen av støvler.

(Bildekreditt: Supergiant Games)

Det jeg sier, i tilfelle det på en eller annen måte er uklart, er at dette setter deg i nøyaktig samme posisjon som Zagreus: du vil rømme underverdenen bare for å få noen svar. Ikke mange spill kan koble deg til en slik hovedperson, og Hades ville ikke vært i stand til å klare det uten slike menneskelige og relaterte bifigurer. Det, og de nevnte hørbare sjokoladehåndverkerne.

Det er ikke bare en historieting heller. Å snakke med karakterer og gi dem gaver har også reelle gameplay-konsekvenser, ikke ulikt de sosiale koblingene i Atlus' Persona-serie. Du vil oppdage hele spillendrende funksjoner og oppgraderinger gjennom chit-chatting, og hvis du snakker med visse karakterer nok, vil du låse opp en spesiell oppgradering (som jeg ikke vil ødelegge) som gir akkurat den typen 'Fuck you' knapp jeg så desperat ønsket meg i mine tidligere løp. Forresten, vi sammenligner sikkert Hades med noen strålende spill, ikke sant? Det er nesten som om den utnytter noen av de beste trendene innen fremvoksende historiefortelling, men ser dem gjennom en uetterlignelig Supergiant-linse.

Uansett, la oss snakke om å dø litt mer.

Faktisk, det som dreper meg gjør meg sterkere

(Bildekreditt: Supergiant Games)

Det er fundamentalt sett to typer rogue-likes: de som alltid setter deg tilbake til startpunkt 1 når du dør, og de som setter deg tilbake til rute 1.2, deretter 1.5 og til slutt rute 2.0. Hades er i gruppe to: mens du spiller tjener du valuta som du kan bruke på permanente oppgraderinger som gagner fremtidige løp. Ethvert dødsfall er med andre ord en mulighet til å bli beviselig sterkere. Dette er min foretrukne type rogue-aktig fordi den har en mer konvensjonell videospill-y-progresjonskurve, og Hades bruker syklisk død for å øke den betraktelig.

Det kan være kjedelig å miste et godt løp i Hades. Du har en ødelagt kombinasjon av gudfryktige velsignelser, våpenoppgraderingene dine er på punkt, og du skyter på alle sylindre – helt til du ikke er det, og så er du død. Det svir, uten tvil, men bare for et sekund. På samme måte føles det å slå den endelige sjefen og starte på nytt uten din monstrøse bygning noen ganger som å gå av motorveien og dukke inn i et nabolag med en skilpaddes fartsgrense. Begge disse situasjonene ender med døden, men her tar Hades igjen kanten av å dø ved å minne deg på hva som kommer.

Etter at jeg har mistet en tøff bygning, stønner jeg ikke over hvor svak jeg er. I stedet tenker jeg på hvordan jeg skal gjenskape den konstruksjonen, eller enda bedre, forbedre den. Hva om jeg hadde den ene passive velsignelsen fra Artemis? Åh, og jeg tror jeg burde begynne med en velsignelse fra Ares. Athenas unnvike ville virkelig krydre ting også. Etter hvert som du blir mer kunnskapsrik i Hades sitt oppgraderingssystem, begynner du å planlegge fremover og kontrollere RNG-en din bedre. Dette gjør hvert dødsfall til en læringsopplevelse: enten lærer du hvilke oppgraderinger som fungerer for spillestilen din, eller du lærer hvilke farer du bør se opp for.

Se, jeg visste at dette ville skje; det kommer alltid ned til å fosse. Jeg har spilt Hades to hell and back (heh) og jeg føler fortsatt at jeg ikke har sett alt. Jeg vil tilbringe mer tid med husholdersken Dusa, for ikke å snakke om de skjulte våpenaspektene. Jeg må fullføre Akilles' bue. Jeg må klappe Cerberus mer! Jeg har dødd dusinvis og dusinvis av ganger i løpet av rundt 55 timer, og jeg vil gjerne dø igjen fordi jeg vet at det vil være mer enn verdt det – det vil være en av de beste delene.