211service.com
300: Rise Of An Empire anmeldelse
Denne gangen er det vann...
Denne langvarige oppfølgingen av Zack Snyders gore-spiller fra 2006 fortsetter en sverd-og-sandaler-gjenoppliving som allerede har lidd ett havari i billettkontoret med Paul W.S. Andersons Pompeii . Er det da en appetitt på nok en forsinket hjelp av klingende stål, arteriell sprut og rislende six-packs, spesielt én minus Gerard Butler som brøler Dette... er... Spar-tahh! bak en strittende hekk av ansiktspels?
Filmskaperne håper tydeligvis det, pitching Rise Of An Empire som det antatte andre kapittelet i en pågående saga med mer enn ett felt med tilstøtende aktivitet. Det viser seg, ser du, at slaget ved Thermopylae ikke var den eneste trefningen i Hellas rundt 480 f.Kr.
Det var også litt støv i Egeerhavet mellom den athenske flåten og den persiske marinen, en episode som Empire maler som den vannaktige ekvivalenten til kong Leonidas' skjebnesvangre siste stand. Utfordringen for Noam Murros film er altså å engasjere oss i side-quel shenanigans der stjernene fra den første filmen knapt er med, om i det hele tatt. Hei, det fungerte for The Bourne Legacy ... til folk så det.
Interessant nok, men Imperium streber etter å gjøre en dyd av sin andre-bananstatus ved å gjøre hele historien til en av utilstrekkelighet og bagatellisering. Fra av, blir den greske generalen Themistokles (Sullivan Stapleton) presentert som Leonidas' underordnede, en blåkappet oppkomling ved siden av sin rød-mantlede overherre. (Du har kommet langt for å stryke deg mens ekte menn trener! flirer Lena Headeys dronning Gorgo når han kommer til Sparta i håp om å megle en pan-gresk allianse mot de invaderende persiske styrkene.)
Sparta, blir vi fortalt, er fødestedet til verdens største krigere, i motsetning til Athen, hjemmet til namby-pamby-demokratiet og senatorer som krangler om den riktige handlingen. Ikke bare det, men Themistokles står også overfor å bli pisket av sitt persiske motnummer: Eva Greens hevngale Artemisia, en kvinne med flere baller enn et dusin athenske torskestykker og en armada som er stor nok til å få selv den hardeste soldat til å skrumpe.
Lekteren din og du er ganske imponerende! sier Stapleton under en pre-battle pow-wow med Green som forutsigbart resulterer i noe hanky-panky. Selv her kommer han dessverre til kort, og presser seg videre hjem Stige sin sleipe undertekst av impotent frustrasjon.
Hva skal en greker gjøre? Klipp og terninger fiendene hans, selvfølgelig, noe Murro på en slående måte tilrettelegger via et vell av episke kampscener som ser datamaskinforsterket plasma sprute fra hvert gjespende sår og kjepper skilt fra overkropper i opera-slo-mo. Her er endelig noe Themistokles vet hvordan han skal gjøre. Selv Artemisia er imponert: Du kjemper mye hardere enn du knuller!
I denne sammenhengen er det på en måte fornuftig at den australske hunken Stapleton er en karismafri blank som Green tar opp med stor letthet. Selv med henne involvert, er det imidlertid vanskelig å ikke føle at vi har blitt lei av B-laget, for alle Headeys rike av voiceover og et tilbakeblikk som forklarer opprinnelsen til Rodrigo Santoros gudekonge Xerxes.
OK, så det er cameos fra David Wenhams enøyde kriger Dilios og Andrew Tiernans tofjesede pukkelrygg Ephialtes. Men det er et enormt Butler-formet hull der en ledende mann bør være, noe noen få innlegg av den skjeggete luggen ikke kan håpe å gjøre opp for.
Det er en mangel som Murro ikke helt kan overvinne. Men han har en god gang uansett, han tar det første bildets testostertonede estetikk og gir det et nytt hjem på CGI-hav som, om ikke annet, vil bidra til å bane vei for Darren Aronofskys Noah. De maritime nærkampene er faktisk langt Imperium sin sterkeste side.
De knasende sammenstøtene mellom Stapletons kvikke trekar og Greens gigantiske giganter er både den beste begrunnelsen for filmens 3D-konvertering og det mest passende akkompagnementet til Junkie XLs dundrende, bombastiske partitur. Det er til og med et nikk til Fra Russland med kjærlighet , tidligere Bond-jente Green brukte olje på et tidspunkt for å gjøre havet rundt Stapletons skip til en brennbar dødsfelle.
Kast inn et imponerende tablå av Athen i flammer og noe helt gratis nakenhet (mann og kvinne), og det er mer enn nok til å holde deg underholdt og avledet. Men på intet tidspunkt får vi den merkelige, spillskiftende barminiteten til Snyders original, noe du hadde trodd han ville prøve å innprente som filmens medforfatter og medprodusent. Imperium gjør det du forventer, men litt mer, utnytter 300 sine styrker uten noen gang å prege nye. Alt i alt sitter du igjen med en snikende mistanke om at dette skipet allerede har seilt.
Akkurat som blodig, men mye mer konvensjonell, byr 300 #2 på sprutende spenning, men klarer ikke å lage en vanntett sak for sin egen eksistens. Grønn sørger imidlertid for at den holder seg flytende.
Mer informasjon
| Tilgjengelige plattformer | Film |